Transportpolitik er en vigtig del af grøn omstilling

Artikel udgivet af nyhedsmagasinet Kilden, den 11. november 2021. Læs hele artiklen her

I de nordiske landene kjører menn mye mer bil, og kvinnene tar mer og er mer avhengig av offentlig transport og ikke-motorisert transport, altså sykkel og gange. Disse transportmidlene er marginaliserte og underfinansierte, sier den danske forskeren Hilda Rømer Christensen

Hun er professor ved Københavns Universitet og har nylig skrevet et kapittel om dansk transportpolitikk sammen med Michala Hvidt Breengaard i boken Gender, Intersectionality and Climate Institutions in Industrialised States.

I dansk sammenheng handler hele klimadebatten, særlig omleggingen til grønn transport, om de teknologiske løsningene, sier Christensen.

Man tror teknologien er løsningen

Hun mener det er en rådende teori at teknologien, og særlig elbiler, vil løse alle problemene med utslipp i transportsektoren. Men vi har jo allerede elbiler, og det løser ikke problemet, mener hun.

Å for eksempel få flere kvinner til å kjøre elbil endrer ikke det grunnleggende ved at biler skaper plassproblemer i byene.

Ifølge Christensen tror mange at energisektoren og natur- og biovitenskapen skal løse klimakrisen. Det er en for snever tankegang, mener hun. Alle sosiale, kjønnsmessige og etniske aspekter er fraværende i transportsektoren. Man tenker ikke på mobilitet og adgang for alle, sier forskeren.

Hun mener altså at sammenhengen mellom teknologien og menneskene mangler i dansk klima- og transportpolitikk.

Vil involvere folk mer

En måte å få en transportpolitikk som bidrar til å bekjempe klimaendringene på er å tilpasse den til personene som berøres av transportpolitikken, mener Christensen. Mange i transportforskningen snakker om «behaviour» eller atferd. Men jeg synes atferd er et reaktivt begrep. Man blir presentert for en bestemt måte å gjøre ting på og så reagerer man eller har en oppførsel i forhold til det.

Det vil si at handlingsmønsteret vårt er en konsekvens av hvordan infrastrukturen er utformet.

Jeg vil mye heller snakke om interaksjon eller kjønnet og mangfoldig innovasjon der man planlegger og utvikler teknologi og tjenester sammen med innbyggerne. Da får man også et mer reflektert forhold til hvordan man involverer folk og kan gjøre ting på en måte som er riktig for alle. Man tenker at folk selv velger å kjøre bil, men det er en måte å tenke på som opprettholder måten folk reiser på i dag. Hvis man kun spør folk hva de faktisk gjør, om de biler eller sykler for eksempel, så får du ikke med om de ønsker forandring.

Kvinnelige gründere ser oftere folks behov

Christensen trekker frem noen eksempler på at at kvinnelige gründere har drevet nye, kreative løsninger frem som endrer transportsektoren og bidrar til klimaløsningene. Det handler om å sikre brukerdrevet innovasjon, som ikke nødvendigvis er en del av de naturvitenskapelige løsningene på klimakrisen.

Vi vet at vanvittig mange samfunnsressurser går til innovasjon, man regner med at vi skal komme oss gjennom omstillingen ved hjelp av entreprenørskap. I forskningsprosjekter jeg har vært med på ser vi at kvinnelige entreprenører ofte tar mer utgangspunkt i folks erfaringer og behov.

Det er en modell som burde gjelde mer generelt, mener hun. Jeg sier ikke at alt kvinnelige entreprenører gjør er den riktige måten å gjøre ting på, men det er viktig å få en bredde av erfaringer med når man skal utvikle nye løsninger.

Christensen trekker frem eksemplene med sykkelhjelm-kragen som folder seg ut ved fall, eller en ny form for sykkeldeling. Begge deler ble funnet opp av kvinner utenfor teknologisektoren.

Det handler om at innovasjon skal passe til forskjellige grupper, og ikke bare «hvite businessmenn på femti», for å være litt stereotypisk. Flere av de nye og kreative transportløsningene kommer mange til gode, ikke bare kvinner.

Mangel på kjønnsbalanse

Også innen politikken er det en mangel på kjønnsperspektiver, og særlig transportpolitikken er kjønnsskjev i Danmark. Det samme gjelder i hele den teknologiske utviklingen. Det har for eksempel vært nedsatt en elbilkommisjon. Der sitter det kun mektige menn.

Men en politisk representasjon vil ikke nødvendigvis være nok til å endre tankegangen, mener Christensen. Likevel: kvinner prioriterer i større grad enn menn offentlig transport, og kvinner er generelt mer villige til forandring for å nå klimamål, påpeker hun.

Når vi ser på klimabildet i stort har kvinnene vært enormt aktive utenfor de sentrale maktposisjonenene, altså som aktivister. Men klimapolitikken er preget av en innenfor-utenfor-tankegang. Også klimapolitikken er kjønnsdelt, selv om det er tydeligere i transportpolitikken. Klimatoppmøtet i Glasgow nylig, illustrerte det, mener Christensen.

Mennene opptrer som sentrale forhandlere, mens kvinner og unge står utenfor på gaten. Å inkludere kjønnsperspektiver i transportpolitikken handler om «gender mainstreaming», eller likestillingsintegrering, som betyr at man skal ta høyde for likestilling i alle politikkområder. Det har skjedd noe med representasjonen i det danske parlamentet, men akkurat transportpolitikken er veldig mannsdominert. Det synes jeg er et kjempeproblem.

Vi har innarbeidet at vi for eksempel ser på arbeidsmarkedet med kjønnsbriller, og ser dermed på likelønn og kjønnssegregering i arbeidsmarkedet. Hvis vi får innarbeidet det samme i transportsektoren tror jeg det kan komme noen nye måter å tenke på som også er bedre for klimaet, sier Christensen. Transport er viktig. Vi har mye kunnskap, også innen kjønnsforskningen, om familien og arbeidsplassen, men vi har veldig lite kunnskap og bevissthet rundt hvordan man kommer seg fra A til B.

Underfinansiert i Danmark

Jeg sier ikke at kjønn alltid er det viktigste, men etter mange års forskning vet vi at kjønn spiller en rolle for transportpraksis. I de nordiske landene kjører menn mye mer bil, og kvinnene tar mer og er mer avhengig av offentlig transport og ikke-motorisert transport, altså sykkel og gange. Disse transportmidlene er marginaliserte og underfinansierte.

I Sverige, som i likhet med Danmark i stor grad er et billand, har man likevel fått mer fart på omstillingen til sykling, mener Christensen. På bynivå er det gjennomtenkte planer for syklister, virker det som. Der får man også støtte til elsykler, sier hun. På samme måte kunne man også fått flere over på sykkel i Danmark, men det har ikke skjedd.

Christensen mener også at mye av kunnskapen fra forskningen ikke blir brukt når politikken utformes. Og selv om kjønnsforskning på transportfeltet har fått forskningsmidler, blir det glemt i politikken like etter at kunnskapen blir kjent, mener Christensen.

Kunnskapen forblir i akademia hvis ikke man sørger for at det blir fulgt opp i ressurstildelingen på nasjonalt plan.

I Danmark har man satt sammen et «klimaråd» som består av uavhengige forskere som skal gi råd til regjeringen. Der er det ingen med eksplisitt kjønnsekspertise med, forteller Christensen. Hun mener man kunne hatt en mangfolds- eller kjønnsekspert i dette rådet for å anerkjenne at det er viktig. Der skiller Danmark seg fra Norge og Sverige. Vi har en berøringsangst når det handler om kjønn. Vi har nettopp hatt en stor debatt om kjønnsforskning og aktivisme, og det har ikke bidratt til å gjøre det lettere å sette kjønn på dagsorden.